Oppe og går igjen etter 6 måneder

Et øyeblikk som kom, som var så lang som nærmest umulig i noen måneder der det bare gikk nedover.  etter oppstart av intens trening fikk jeg lønn for den harde jobben. den 6 juni 2017 skulle være den dagen der jeg slipper meg for første gang. de som fikk se dette var mamma og pappa et stort øyeblikk for de. godt at de faktisk skulle være tilstede i et slik øyeblikk.


For og være ærlig vet jeg faktisk ikke hva jeg tenkte i de sekunder jeg gikk. Etter dette har det blitt gradvis mer gåing, så det kommer seg steg for steg. Må jo være ærlig og si føles  ut som en 1 åring som akkurat har lært seg og stå å gå. Jaja man blir vel aldri for gammel for og lære nye ting. Dette versjon blir jo og lære noe igjen som man har lært fra før av. Jaja noe nytt kan man vel prøve også. Fremover vil trening være viktig og sette i fokus, alt blir en trening som man tar som en selvfølge. De siste uka har jeg vært på UNN hver dag utenom onsdag da var jeg på Risken på kontroll etter kjeve operasjon. Der ser det lovende ut.
Har gått til en fysio på UNN og starta opp trening. Vi vet ikke hva som har vært forklaringen på lammelsen i venstre fot. Siden det ikke ble tatt med gang, da jeg oppdaget dette er det nok viktige spor som har forsvunnet. Det vil vel forbli et mysterium. En ting vet vi at det har oppstått et signal brudd mellom hjernen og venstre fot, mulig i ryggen der jeg har de to pro-lapsene, men sikkert helt finner vi aldri ut.
Selv om vi har fått gåingen opp igjen må vi husk at det er ikke over alt jeg kan gå på grunn av rygg og hofte. Vi har fått bekreftet på UNN av en ortoped at den hofte operasjon jeg hadde på Risken ikke er vellykket. Dette betyr selv om jeg er oppe og går igjen er det og kommer alltid til og være behov for rullestol ute når man skal gå over lenger strekning. Det som vil være viktig er når jeg først går ute. Vil være at jeg går på rett underlag ikke asfalt, der det er det mest utenkelig  verst jeg kan gå på.  dette er nok ikke alle som skjønne hvorfor. men det er noe som skjer i hoften og ryggen at den slites  ut og bli verre at det. Det er søkt nå på en elektrisk  rullestol. Den skal da brukes ute, den har da ledsager styring. Jeg kan ikke styre en slik i hensyn til hvor dårlig syn jeg har. uansett om jeg må ha hjelp for og komme meg frem, så er den bedre en den manuelle jeg har. på Den manuelle har du ingen mulighet og andre sittestilling  for ryggen, og hoften. jeg må uansett ha like mye hjelp med manuelle for og komme meg frem der den sliter ut armene mine. Det vil nok gjøre det lettere for de som må kjøre rullestolen når den er elektrisk. for og si det slik vi har jammen hatt noen tunge runder med den.

De siste dagene har vært en stor glede og se fremgangen jeg har  hatt på den korte tiden. det er utrolig og tenke på at for bare tre måneder så det mørkt ut, og det kan snu så fort. man skal være takknemlig for det man kan, man vet aldri plutselig snur livet brått og uventet en annen vei en det man har tenkt seg.

Utredning

Fra den 23 mai har vi drevet på med utredning. Det er tatt to MR undersøkelser, nerve test, og ulike leger har gjort undersøkelser. Men vi finner ingen sikker svar på hva som egentlig har skjedd. Nerve testen viste en litt forskjell på høyre og venstre, men det ligger nok til CP. MR er tatt med og uten kontrast veske. Prolaps er påvist, men de mener at de to jeg har ikke påvirke nervene.  Det er med sikkerhet på at hadde det blitt tatt på alvor da jeg merket dette hadde vi kanskje vært nærmere et svar en det vi er i dag. Det at det har gått så lang tid, betyr at det kan det være viktige spor som har forsvunnet etter tid. Dette er veldig synd at fysio og fastlege ikke har tatt alvor av dette da jeg har vist min beskymring ganske fort.

For UNN er jeg et mysterium, vi vet ikke hva som har skjedd og hvorfor dette har oppstått. Men vi vet ihvertfall at det har skjedd et brudd i signalene fra hjernen og ut til venstre fot på et  merkelig vis. Målet må være og opprette signal igjen igjennom trening. Vi skal derfor starte trening på UNN først og se om det gir resultat. Om dette gir oss svar vil det nok bli et rehapliterings opphold en plass. Dette vil bety at det ligger mye trening bak i tiden fremover. Det er lov og håpe at dette gir oss sikre svar mot målet med og gå igjen.

Tanker
Det har vært noen tøffe måneder der man har levd i konstant usikkerhet og ikke vet hva fremtiden vil vise, hvem har svare?. Jo kroppen min sitter på svare. Enkelte ting forstår man bare ikke hvorfor det ramme seg selv. Det blir noe annet når det faktisk gjelder deg som står i situasjon. Jeg har vært både sint, redd, frustrert, trist glad. Alt av følelser kommer på deg samme tid. I en slik situasjon der livet totalt blir snudd på hode vet man ikke helt hva man skal gjøre. Jeg har vel ikke turt å la følelsene komme til meg, med bare latt de gå forbi meg. Tenker det gir ingen mening med og bare grine, det kommer man ikke lagt med. Men samtidig skal man jo gi seg selv rom for og gråte, det renser  man seg selv med, rart og si det, men det stemmer. Jeg gir meg ikke det rommet, jeg har aldri tid. Eller mer rett og si jeg gir meg ikke tid. Tiden får vise om vi klare og igjennvinne kontakt og trene. Vi har høyre fot, den kan bli nøkkelen i dette puslespillet. Kroppen min er et puslespill der man må lette etter siste prikke før man er i mål. Vi har lettet lenge til nå men ikke ferdig enda.

Her om dagen bestilte jeg meg denne genseren på nett for posetivt rullende. Uvanlig meg og velge rosa, men men noe nytt må man jo prøve. 

Lærdom

En ting er sikkert jeg har lært så mye om det og leve i en ny situasjon der ting må tenkes på en ny måter.  Et liv i rullestol har sine prøvelser. Det og komme seg ut, det og nå opp i skap hylle, vask. Ja det er enormt mye og sette seg inn i. Det er faktisk en hel verden for seg selv og kjenne. Du må lære deg at folk kan stirre, folk kan være hjelpsomme folk kan være frekk ja mye. Et av mine største prøvelser har vel vært det og komme seg ut med rullestol. De to første jeg hadde var så å si ubrukelig, og et eventyr og komme seg ut med. Den jeg nå har er et hage bedre, men ikke optimal der for hjulene er ror små etter de veiene vi har her i nord. Det kreves store hjul skal man komme seg frem forsvarlig. Vi har søkt nå på en elektrisk rullestol, men ting tar sin tid.
Det er vel mye man ikke tenker igjennom når man ikke er brukere av rullestol, som man får en ettertanke over når man plutselig blir det. For min del er det mye nye oppdagelse jeg har gjort meg igjennom de siste fem månedene.