for to år siden hadde jeg ikke startet og blogge. Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til og starte og blogge, trur nok det var at folk rundt meg sa at jeg burde starte og blogge. Gikk lenge og tenkte på dette, tok det på alvor, og opprette blogg. Det og ha blogget har gitt meg mer oversikt over det som har skjedd, og ikke minst kunne gå tilbake for og se.
Når hverdagen inneholder så mye som min hverdag vet man ikke hvor man skal gjøre av seg og ikke minst takle alt.
To år tilbakeblikk
Jeg gjennomgikk en stor operasjon i 2011. En operasjon som varte nesten 7 timer, om jeg ikke husker helt feil.. Operasjon var og flytte overkjeven og under kjeven, på plass.Måtte også hente bein fra hofta til munnen. Operasjon i seg selv gikk bra, alt ser ut til og gå fint. Reaksjon av en slik operasjonen er at man skal kaste opp blod dagen etter operasjonen eller en dag over. Jeg gikk i fire dager før dette kom. Jeg våkner opp på natta, og må på do, på badet svimer jeg av og slår ansiktet i vasken. Dette kan føre til at man ødelegger operasjon, når man er ny operert i munnen. Dette gikk heldigvis bra opp i alt.
første kontroll etter operasjon kommer.
En dagstur som blir til fem dager.
Denne reisen skal nesten koste meg livet.
Alt ser ut til og gå som det skal etter operasjon. Det blir tatt ny røken, her snur situasjon seg fort. Kirurgene og tannlegen er fortvilet og vet ikke helt hva de skal gjøre med situasjon. Det som er umulig skjer meg, dette er første gang de opplever at overkjeven har flyttet seg tilbake igjen. I løpet av de to timene skjer det noe som virkelig gjør inntrykk. Ene kirurgen tar plutselig og drar med håndmakt ut overkjeven. Dette bilde må være det verste for en pårørende og se, det var pappa som skulle oppleve dette. Han sir den dag i dag at dette er det verste han ha opplevd. Jeg gråt et smerte skrik som er ubeskrivelig og sette ord på, pappa måtte sette seg ned før han ville gått i gulvet. Jeg blir innlagt på akutt, vi må finne en løsning for og få kjeven tilbake. Det er helt fullt på avd så vi ligger på sykehushotellet Jeg blir satt på sterke medisiner, og en antibiotika kur som egentlig skal tilføres intravenøst, ikke pr munnen. Magen min får full stopp, jeg starter med full oppkast både dag og natt. Starter også et smertehelvete som er umulig og sette ord på, ingenting vill hjelpe, vi går mye frem og tilbake fra hotellet og til avd, for og få nye medisiner. Jeg har oppkast i tre dager, før vi stopper antibiotika kuren. Jeg stopper da med oppkast, og klara da og få i meg vann. Våken både dag og natt, er i full smerte, det er rett og slett umulig og sette ord på denne opplevelsen. Det og være en pårørende i en slik situasjon er nok det vanskeligste og vite hva man skal gjøre. På tre dager får jeg ikke i meg noe av mat eller drikke, var helt utslitt.
Dag tre blir det bestemt og sette skjeve lås. Det går veldig fint i starten, jeg har saks for og klippe av om det oppstår noe. Jeg sover mye på dagtid nå, får fortsatt ikke i meg noe mat, men kun vann nå. Vi ser frem til en natt der vi kanskje kan få oss litt søvn. Pappa er utslitt og sovner fort, jeg sovner kort tid etter.
Jeg våkner brått opp , har svelget mitt spytt i halsen. Når du har kjeve lås er det umulig og hoste. Jeg hiver etter pust, og bestemmer meg for og klippe av. Jeg får ikke veket pappa eller klippet av, jeg hiver etter pust . Jeg får en stemme i hode som sier du må svelge og svelge. Jeg blir helt lam i kroppen og klare ingenting, bare og svelge og svelge, helt til alt jeg svimer av. Dette er en opplevelse jeg aldri vil glemme. Jeg våkner opp igjen og er våt av svette og livredd. Jeg får fortalt dette til pappa, som blir veldig redd.. Turen går rett til avd igjen fra sykehushotellet. På avd får vi fortalt dette til kirurgene, som da blir meget overasket, samt redd. Det blir da bestemt og fjerne kjevelåsen, Vi ser da på den stål strengen at jeg har virkelig kjempet for og puste. Jeg tør virkelig ikke og tenke på hva som faktisk hold på og skje her. tenker på mamma som virkelig ikke kunne gjøre noe hjemme fra, dette ble en skrek episode for alle. Dette er noe både jeg og pappa og mamma har tenkt en del på. Den dag i dag har jeg nok blitt preget fra den episoden, jeg blir livredd om jeg svelger noe i halsen den dag i dag.
Vi skal virkelig være glad at det gikk så bra som det gjord, dette kunne virkelig vært det siste. Takk og pris, så kom jeg meg igjennom dette, er vel ingen grunn til at jeg blir kalt for livets kjemper. Løsningen for og få kjeven på plass ble strikk i munnen, det funket mye bedre for meg.
En sterk historie Ellen. Følger deg og din kamp. Klem
SvarSlett<3 klem tilbake
Slett