Få livet snudd på hode

Er vel kanskje nå i det siste jeg har mer og mer innsett alvoret. Alvoret i det og faktisk ikke kunne gå. Og innsett hva livet fremover vil vise. Jeg kan faktisk kalle meg for en rullestolbruker. Hvem hadde trudd det for 1 år tilbake?. Ingen av oss hadde vel tenkt det. 

Det som den gang var en usynlig  sykdom, som nå er blitt synlig for omverden. Jeg fikk ofte høre av hjemmetjenesten som jeg faktisk skal begynne å kalla de for. Vil ikke si det er miljøtjeneste lengere det føles ikke slik hvertfall. Når noe skulle gjøres, brukte de og si nei det klare du selv for du er frisk nok til det. Tenk og stå å si det til noen som, faktisk har et vedtak på hjelp i hjemmet. Kanskje det er det vi ser nå et resultat i alt jeg måtte presse kroppen til å gjøre, som den egentlig ikke var sterk nok til?. Hvem vet. Jeg får nok ikke høre mer slik av de nå vil jeg tru der ting har endret seg drastisk. 

Traumatisk 

Det har egentlig vært noen grusomme måneder dette. Det spiller nok mye inn på hvorfor hofte operasjon ikke var vellykket. Eller operasjon i seg selv var velykket som historien etter var ikke velykket. Nr 1 feil og manglende hjelpemiddel på plass. Nr 2 dårlig oppfølging av fysio. Nr3 dårlig oppfølging av hjemmetjenesten i de mest kritiske ukene etter operasjon. Det er som sakt mye som spiller inn her. 

Vi må kjemp om alt, hjelp om de mest avgjørende hjelpemiddelne for at min hverdag skal kunne fungere så bra som mulig. Tenk at det skal være et så langt kap for og få søkt på en elektrisk rullestol, som har mer muligheter en en manuell. Det er grusomt at slike ting blir nedprioritert når det faktisk er beina mina nå. Er jammen lite viktig for menneskelig. Hvem hadde ikke ville hatt slik på plass om man plutselig havnet i en slik situasjon der livet faktisk snudd på hode på 1 2 3. Ingen var klar over at vi skulle få slike utfall. Ja vi har vært klar over at jeg ville være avhengig av rullestol ute, men ikke på en slik måte som nå. 

Dette går selvsagt utover mange ting. Selv og få en bil igjennom nav får jeg ikke, selv utvidelse av TTKort er en kamp, selv og få bostøtte får jeg ikke. Der skal kommunen gå inn å dekke. Og ved og leve på ungufør har du ikke mye penger igjen etter de nødvendig utgiftene for helsen. Alt ekstra støtte som er mulig får jeg ikke. Jeg faller mellom to stoler.  Dette betyr selvsagt at livet mitt er jammen isolert fra verden der ute. Hva skal man gjøre da man tru? Alt blir en kamp om livet når livet er snudd på hode. Trur få tall av folk forstår lite før en faktisk står i den situasjon selv.