Oppholde på Stavern.

Nå har vi alt kommet oss igjennom dagene på Stavern.

De to ukene som var der var virkelig lærerikt. Vi fikk et gjennombrudd, jeg får sakte men sikkert kontakt med venstre. Det som nå blir er at det blir trening, men samtidig ikke for mye ut i fra det jeg klare. Det er å finne en balanse mellom ikke for lite men heller ikke for mye trening.

Jeg klare nå å gå i korte løp. Jeg er mest gående inne. Ute skal unngås der det gir mer skade en til hjelp.
Dette problemet har vi møt på før det folk ikke forstår helt dette. Men man må bare være klar å tydelig. Det er jo tross alt min kropp ingen kan tvinge meg til noe om jeg ikke ønsker det. Er det ikke det man sier man kjenner sin kropp best. Vis jeg har klart å opprettholde gåingen så får jeg et nytt opphold i Stavern i mai juni. Jeg skal derfor på kontroll på unn i mars. Tiden fremover er det mye som skal skje. Neste uke har jeg blant annet tre tura til UNN for kontroller. Den 14 februar er det ny tur sørover for neste operasjon i forhold til ganespalten. Jeg er sammensatt ikke bare en ting men flere ulike ting som skal dekkes av ulike behov.

Jeg har lært mye spesielt det siste året. Det å se fremgang og motgang. Jeg vet at ting aldri blir helt som før. Slik er situasjonen min. Det er noe det å akseptere ting som det er. Noen tilfeller må man på en måte bare gjøre situasjon som best mulig, en ting er sikkert. Det hjelper ikke å sette seg ned å klage på situasjon, man må bare kjøre på.
Og hva som egentlig skjedde i venstre fot, får vi nok aldri svar på. Men at det oppsto et signal brudd er vi ikke i tvil om. Men i noen situasjoner får man vel aldri et sikkert svar. Og hva er egentlig vitsen å lette når man alikavel ikke får gjort noe endring på situasjon nå. Jeg har på en måte godtatt situasjon å velger å bruke min energi på det som kan gi meg noe i tiden fremover.