Fremskritt skjer med små steg

i går kveld klarte vi og lure inn 500ml på fire og en halv time.   Magen og tarmen er som kjent treg ved og komme seg etter en narkose.  Nattmatingen vi forsøkte var vi pent nødt og høre etter magen, det hjalp ingeting. Det oppsto sterke brekninger og sterkt ubehag i magen, så vi stoppet maten umidelbart. Vi har til nå klart og unngå oppkast, ved hjelp av kvalmestilende i IV og tatt maten etter magen sitt tempo. Bank i bordet må vi si så langt til at vi ikke har hatt oppkast. Det vi opplevde i går var ikke helt bra, men satse på at det gikk bedre en det først så ut til og gjøre. Ved at jeg er operert i hofta er jeg avhengid av og støtte meg til noe, jeg er ikke i stand til og gå nå uten støtte.

Jeg var vist i ferd med og sette meg ned i en stol på dagelistua, men kom ikke så langt før jeg gikk på tryne fremover rett under gåstolen eller prekestolen eller hva det kales. Pappa sto med ryggen til og skulle bare ordne litt saft til meg. Jeg har vært plaget med mye blodsmak i munnen og trengte noe for og få bort dette. Han skriker ut etter hjelp der han ikke fikk tid for og ta  meg ved besvimelsen. Han drar i en alarmledingen så han drar den ut av vegen. Det kommer da fire sykepleier i full fart, han ene kommer for og hjelpe pappa, den andre henter oksygen flaske og de to andre henter senga. Dette kjedde fort må jeg si. De blir tydeligvis like overasket som pappa ble over hendelsen.

Etter denne hendelsen ble jeg rett og slett slått ut. Sovner med oksygen og nye runder med smertestilende. En timen med søvn var det beste jeg kunne gjøre, den trengte jeg. En viktig del er akurat det med søvn, det  er den viktigste del i rehapliteringen. Jeg må bare sove ut i de øyeblikkene jeg finner roen i kroppen. I natt kom det endelig en natt der kroppen rett og slett krevde søvn. Sovet mye i natt, ingeting er bedre en det :)